Luke 10: Digitalisering i skolen

Etter to dager bloggpause må jeg ty til mobilappen for å dele noen betraktninger etter debatten jeg deltok i på torsdag. Du lurer kanskje på hvor luke 8 og 9 tok veien? Vel, digitale julekalendere er mer sårbare for gjenglemte ladere, og det er vanskelig å skrive eller publisere uten strøm. Som trøst for min dårlige samvittighet, ble jeg minnet om at det tross alt hendte at en luke var tom før i tiden også. Spesielt de sjokoladekalenderene vi hadde på begynnelsen av 80-tallet. Jeg skal ikke spekulere videre på om det skyldtes fabrikasjonsfeil eller et søthungrig familiemedlem.. Irriterende var det uansett.

Torsdag 07.12 var det altså duket for debatt på Litteraturhuset i Trondheim, hvor temaet var digitalisering i skolen. Debattantene var Anders Fossen Trøan, lærer ved Jakobsli skole (Barneskole med 1:1 i dekningsgrad), Tor Bitustøyl, avdelingsleder ved Heimdal videregående skole, Bjørn Vassnes, forskningsjournalist, og undertegnede.

Etter en innledende runde ble det debatt i ca. en time, med påfølgende spørsmål fra publikum. Debatten ble tatt opp og vil bli sendt i NRK P2 en gang i framtiden. Vi ble oppfordret til å innlede kort om hva vi legger i digitalisering, og mulige positive og negative konsekvenser det har for skolen. Her er noen av mine betraktninger i etterkant:

Digitalisering i offentlig sektor har blant annet som mål å effektivisere manuelle prosesser, forenkle kommunikasjon og gjøre informasjon lettere tilgjengelig for innbyggerne. Reduksjon av kostnader er en ønskelig effekt av digitalisering.

Når det gjelder skolen, foretrekker jeg å snakke om IKT, og ikke digitalisering, ettersom fokuset bør være den pedagogiske forankringen. IKT er jo all informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Digitalisering kan fort assosiertes med effektivisering, automatisering av administrative systemer og å sette strøm på papiret. Noe som er litt på siden av pedagogikken og læringen i fagene.

Satsingen på IKT i skolen bør handle om tre ting: Utstyr, læremidler/ pedagogisk programvare, og lærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse.

IKT i skolen er så mye mer enn datamaskiner og ipad til alle elever. Tilgang til godt utstyr er selvfølgelig en forutsetning, men det stopper ikke der. Det er faktisk en av årsakene til at vi ikke har kommet lenger etter 20 år med internett, at det har stoppet nettopp der. Fylkeskommuner, kommuner eller skoler har hatt en lei tendens til å kjøpe inn datamaskiner og sagt «Værsågod, her har dere det dere trenger for å kunne lære elevene digital kompetanse og undervise på en fremtidsrettet måte i tråd med læreplanen.» Noen har lyktes, men flertallet har ikke fått noe nevneverdig ut av det. Så her får skeptikere rett i at IKT ikke fører til bedre læring, og at utenomfaglig bruk i timene er forstyrrende. Videregående skoler har gjerne vært først ut med full dekningsgrad av pcer, og har fått elever fra grunnskolen som ikke er særlig vant til å bruke data til faglige aktiviteter. Derfor må vi starte i riktig ende, med IKT på barneskolen.

Datamaskinen må dessuten fylles med innhold som gir mening i de enkelte fagene. Digitale læremidler, som supplerer eller erstatter papirboka, nettbaserte fagressurser, og simulatorer og teknologi hvor elever kan skape og utforske ulike tema. For å lykkes med dette er det behov for kompetanseheving. Læreren er viktig for elevenes læring, så økt fokus på lærerens digitale kompetanse kommer elevene til gode. Derfor er jeg glad for at noen av Norges største lærerutdanningsinstitusjoner får tilsammen 90 milloner over tre år for å satse på profesjonsfaglig digital kompetanse.

Ansvar for etter- og videreutdanning for de lærere som allerede jobber i skolen ligger hos skoleeier, altså fylkeskommuner og kommuner. Her kan man legge til rette for et kollektivt løft gjennom f.eks. å innføre Iktplan.no som et basisverktøy for alle skolene. Arbeidet med grunnleggende digitale ferdigheter må systematiseres, og skolene må prioritere å bruke fellestid til dette for planlegging og erfaringsdeling i personalet. Kommunen kan og bør arrangere nettverk/fagdager for skolenes utviklingsgrupper flere ganger i året. I tillegg til spesifikke kurs som går på opplæring i digitale verktøy, fagspesifikke kurs og tverrfaglige tema som f.eks digitale dømmekraft, kildevurdering, personvern m.fl.

To viktige ting som må til for å lykkes med en helhetlig satsing er ledelse og kontinuitet. Forankring hos ledelsen er et must. Rektor må være med! Hun må vise at dette er en viktig prioritering ved sette av tid og ressurser i personalet. Hun må være involvert i implementeringprosesser og være den som sparker igang det hele på sin skole.

Kontinuitet er den andre suksessfaktoren. Digital kompetanseutvikling er ikke noe engangstiltak. Sørg for oppfølging og møtearenaer både på kommunenivå og skolenivå. Etabler nettverk og ressurspersoner som skal jobbe med dette over tid. Gi rom for å prøve og feile, diskutere og prioritere. Bruk flere år.

Ankepunkene i debatten dreide seg om barnas læring og utvikling. Vassnes mener at barn gjør det dårligere på skolen etter datamaskinenes inntog, og at skjermbruk er direkte skadelig for utviklingen.

Det kan være vanskelig å argumentere mot de som starter setninger som «forsking sier at…, men så er jo det også et kjent grep som gjerne brukes i debatter. Når det gjelder skadelighet og spilleavhengighet så er jo dette reelt som ved all form for misbruk. Lar man en ungdom sitte 14-15 timer daglig foran en skjerm, så vil det få følger for både hode, skulder, kne og tå. Med påfølgende konsekvenser for søvn og deretter læring. Men å bruke betegnelser som» digital demens», bunner ut fra et inngrodd syn på læring der pugging av faktakunnskap er den foretrukne formen, og at søkemotoren til Google nå utfordrer denne innlæringsmetoden. Vassnes referer gjerne til den tyske forskeren Manfred Spitzer, som skriver om digital demens og farer ved å gi barna nettbrett. Les intervjuet med Spitzer i Dagbladet 28.10.2014. Edvard Moser og flere andre hjerneforskere er imidlertid ikke enig i at digitale medier gjøre oss dummere. «For utviklingen av digitale ferdigheter er det ikke skadelig å begynne tidlig. Om man starter i unge år, blir man mer kompetent.» Les mer i intervju i Gemini 04.11.2014.

Selv mener jeg at vi ikke må ha ensidig fokus på opplæring i bruk av digitale verktøy. Det å skape og utvikle produkter i samarbeid med andre gir god læring. Enten det dreier seg om å lage en presentasjon, en film, en samskrivingsprosess, eller programmere en robot. Videre så er kritisk tenkning og bevisstgjøring rundt egen bruk og digitale atferd med på å utvikle elevenes digitale kompetanse. For målet bør være nettopp det. Digital kompetanse utvikles over tid, og innebærer mer enn å ha de tekniske ferdighetene. Sånn sett er tanken om barn og unge som digitalt innfødte, og dermed kompetente, ganske feilslått. De kan være racere på apper og duppedingser, men mangle evnen til langsiktig kritisk tenkning, og har få eller ingen kunnskaper om kildevurdering på nett, opphavsrett, personvern, digitale spor og algoritmer. Dette er en del av pakken, som det er helt nødvendig at de får lære om på skolen. Jo lenger vi utsetter det, desto vanskelig blir det å tilegne seg den digitale kompetansen som er nødvendig å ha i møte med arbeids- og samfunnsliv.

Det at «vi voksne» klarer oss bra til tross for at vi ikke hadde IKT på skolen er dessuten en myte (på nivå med de få som lykkes i arbeidslivet uten skolegang, så da er ikke skole viktig..?). Det er dessverre for mange voksne som motbeviser denne myten gjennom sin digitale atferd i ymse kommentarfelt, ukritiske deling av tvilsomme nyheter, og gjennom å la seg lure av falske netthandelsider eller klikker på suspekte lenker på e-post…

Medieforsker Elisabeth Staksrud, ved Universitetet i Oslo, peker på at barn som har for store restriksjoner i nettbruk utvikler dårligere håndteringskompetanse, og kan være lettere utsatt for krenkelser og uønskede hendelser på nettet. Les mer om Staksrud og hennes forskning her.

Debatten om IKT i skolen er viktig å ta. Ikke for å diskutere enten-eller, for det toget har gått. Hvorfor skal jeg bruke IKT til akkurat dette temaet, denne timen eller undervisningsopplegget, er et spørsmål som lærerteamet og den enkelte pedagogen bør stille seg. Deretter hvordan skal vi gjøre det, slik at elevene kan lære bra eller bedre ved hjelp av teknologi. Dessuten er viktig å ha i bakhodet at Utdanningsdirektoratet har definert digitale ferdigheter som en av de fem grunnleggende ferdighetene som elevene skal tilegne seg i løpet av skolegangen, sammen med skriftlige og muntlige ferdigheter, og det å kunne lese og regne.

Noen ganger trenger pedagogen tips og triks fra andre, og kanskje kurs eller møteplasser for å trygge eller videreutvikle egen profesjonsfaglige digitale kompetanse. Her kan et sentralt støtteapparat i kommunen utgjøre en forskjell. Er det ikke fokus på IKT og læring, så blir det hele overlatt til ildsjelene på den enkelte skolen. Det har pågått på den måten i altfor mange år nå. Kommunene og fylkeskommunene må sette opp ekstratog for å hente de som kom forseint til forrige avgang. Regjeringen har dessuten lagt noen føringer for hva og hvordan i digitaliseringsstrategien for grunnopplæringen.

Tanker om klasseledelse og læring i den digitale skolen

Lærernes husFor to uker siden var jeg på et kurs med tittelen Klasseledelse i den digitale skolen,  i regi av Utdanningsforbundet. Her kommer endelig et blogginnlegg med noen tanker jeg gjorde meg i den forbindelse. Det var prof. Rune Krumsvik fra UiB som holdt kurset. Selv om jeg har jobbet i teknologitette omgivelser i flere år, så sitter jeg igjen med ny input om muligheter og utfordringer ved «den nye skolehverdagen».

Når det gjelder spørsmålet om økt læringsbytte ved bruk av digitale tjenster så kan det kort oppsummeres ved hjep av et sitat fra Krumsviks presentasjon: «Educational tecnology in general is only as good the teacher who use it»  Ja, mange elever kan nok lære bedre og mer ved hjelp av IKT og digitale ressurser, men det forutsettes at læreren har digital kompetanse til å benytte seg av dette utover det å «sette strøm» på eksisterende læringsmetoder.

I følge Rogalandsstudien og SMIL-studien (Sammenhengen mellom IKT-bruk og læringsutbytte) så henger lærerens digitale kompetanse sammen med egen skjermtid. Det vil si at lærere med lav skjermtid er noe mer utrygg i sin digitale kompetanse og har lavere digital selvtillit i jobbsammeheng. Så de av dere som er pedagoger kan altså ha god samvittighet når dere sitter hjemme i stua og fikler med appene på mobilen eller nettbrettet deres. Didaktisk og pedagogisk bruk av IKT er selvsagt noe annet enn den hverdagslige bruken, men opparbeidet erfaring med apper og teknologi er altså et godt utgangspunkt å ha med seg i det moderne klasserommet. Pedagoger har gjerne en innarbeidet kritisk sans og evne til kildesortering som også kommer godt med.

Elever har ofte et annet utgangspunkt. Vi ser på dagens unge som digitalt innfødte, og blir kanskje noe stresset over at vi ikke klarer å ha oversikt over alle sosiale medier, apper og spill  de bruker. Det er likevel en vesentlig forskjell på ha digitale ferdigheter (slik som unge gjerne har) og digital kompetanse. Digital kompetanse innebærer, i tillegg til et viss nivå av digitale ferdigheter,  å forstå de effekter, muligheter og utfordringer som digitaliseringen bringer med seg. For eksempel så er kildekritikk og digitale spor essensielt i opplæringen i dag. Det er også viktig å lære elevene om digital selvdisiplin, slik at det ikke er nødvendig å stenge internett eller fjerne pcene til enhver tid. Sistnevnte er nok en utfordring som mange kjenner på, de digitale distraksjonene. Selvdisiplin er høyst nødvendig i arbeidslivet og i andre sammenhenger, så dette er noe man bør ta tak i allerede i grunnskolen. Jeg er likevel av den oppfatningen at verktøy (f.eks. pc og digitale tavler) er til for å brukes. I et teknologitett klasserom lykkes man best ved å ha et høyt læringstrykk hvor man involverer elevene og verktøyene. For å sette det litt på spissen så bør timen være såpass intensiv at det ikke er tid til å sjekke Insta og Snapchat (såfremt man ikke bruker disse tjenestene som en del av undervisningsopplegget da..).

Konkrete tips til undervisningsopplegg finner du på bloggen min under kategorien «smart læring» eller tagen «undervisningsopplegg», men generelt kan jeg si at aktiv deltakelse er et nøkkelord. For at elevene ikke skal flykte inn i facebookverdenen er det lurt å bruke pcen til annet enn å ta notater i word. På kurset til Krumsvik ble deltakerne stadig involvert ved bruk av klikkere. Vi svarte på spørsmål underveis  ved hjelp av trådløse mentometerknapper. Tilsvarende student response technology systems finnes også på nett, som f.eks. Kahoot eller SocrativeSelv ved tradisjonell gjennomgang av nytt stoff (lærer-elever) så kan man altså involvere på en annen måte enn før. Send elevene (kontroll)spørsmål underveis, så svarer de ved å velge et av alternativene som kommer opp på skjermen deres. Responsen/resultatene er et godt utgangspunkt for diskusjoner i klassen.

Læreren er fortsatt autonom i klasserommet og bestemmer hvorvidt digitale verktøy og tjenester skal tas i bruk. Det er legitimt å ta en digital pause av og til. Pass likevel på at denne pausen ikke fører til at man blir frakoblet, fordi samfunnet vårt er gjennomsyret av konnektivisme, og skolen bør ikke henge etter samfunnsutviklingen. God klasseledelse i den digitale skolen henger nøye sammen med lærerens digitale kompetanse. Hvordan kan man så bedre den digitale kompetansen? Det får bli et eget blogginnegg, men jeg avslutter med tre nødvendige tiltak:

  • Læreren øker sin egen skjermtid. Prøve og feile med apper, blogger, undervisningsopplegg.
  • Læreren skaffer seg et personlig læringsnettverk (PLN), f.eks. delta i grupper på sosiale medier, deler kompetanse med andre.
  • Skoleledelsen setter digital kompetanse på  dagsorden, ressurser i form av tid og IKT-pedagoger. Kollegabasert veiledning/samarbeid framfor eksterne kurs, men gjerne involvering av eksterne også.

Her er en illustrasjon på hvordan læring skjer i teknologirike omgivelser, såkalt connected learning. Skolen bør utnytte denne måten å jobbe på:

Connected Learning

Kilde: Connected Learning Research Network and Digital Media & Learning Research Hub (CC License)