Luke 10: Digitalisering i skolen

Etter to dager bloggpause må jeg ty til mobilappen for å dele noen betraktninger etter debatten jeg deltok i på torsdag. Du lurer kanskje på hvor luke 8 og 9 tok veien? Vel, digitale julekalendere er mer sårbare for gjenglemte ladere, og det er vanskelig å skrive eller publisere uten strøm. Som trøst for min dårlige samvittighet, ble jeg minnet om at det tross alt hendte at en luke var tom før i tiden også. Spesielt de sjokoladekalenderene vi hadde på begynnelsen av 80-tallet. Jeg skal ikke spekulere videre på om det skyldtes fabrikasjonsfeil eller et søthungrig familiemedlem.. Irriterende var det uansett.

Torsdag 07.12 var det altså duket for debatt på Litteraturhuset i Trondheim, hvor temaet var digitalisering i skolen. Debattantene var Anders Fossen Trøan, lærer ved Jakobsli skole (Barneskole med 1:1 i dekningsgrad), Tor Bitustøyl, avdelingsleder ved Heimdal videregående skole, Bjørn Vassnes, forskningsjournalist, og undertegnede.

Etter en innledende runde ble det debatt i ca. en time, med påfølgende spørsmål fra publikum. Debatten ble tatt opp og vil bli sendt i NRK P2 en gang i framtiden. Vi ble oppfordret til å innlede kort om hva vi legger i digitalisering, og mulige positive og negative konsekvenser det har for skolen. Her er noen av mine betraktninger i etterkant:

Digitalisering i offentlig sektor har blant annet som mål å effektivisere manuelle prosesser, forenkle kommunikasjon og gjøre informasjon lettere tilgjengelig for innbyggerne. Reduksjon av kostnader er en ønskelig effekt av digitalisering.

Når det gjelder skolen, foretrekker jeg å snakke om IKT, og ikke digitalisering, ettersom fokuset bør være den pedagogiske forankringen. IKT er jo all informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Digitalisering kan fort assosiertes med effektivisering, automatisering av administrative systemer og å sette strøm på papiret. Noe som er litt på siden av pedagogikken og læringen i fagene.

Satsingen på IKT i skolen bør handle om tre ting: Utstyr, læremidler/ pedagogisk programvare, og lærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse.

IKT i skolen er så mye mer enn datamaskiner og ipad til alle elever. Tilgang til godt utstyr er selvfølgelig en forutsetning, men det stopper ikke der. Det er faktisk en av årsakene til at vi ikke har kommet lenger etter 20 år med internett, at det har stoppet nettopp der. Fylkeskommuner, kommuner eller skoler har hatt en lei tendens til å kjøpe inn datamaskiner og sagt «Værsågod, her har dere det dere trenger for å kunne lære elevene digital kompetanse og undervise på en fremtidsrettet måte i tråd med læreplanen.» Noen har lyktes, men flertallet har ikke fått noe nevneverdig ut av det. Så her får skeptikere rett i at IKT ikke fører til bedre læring, og at utenomfaglig bruk i timene er forstyrrende. Videregående skoler har gjerne vært først ut med full dekningsgrad av pcer, og har fått elever fra grunnskolen som ikke er særlig vant til å bruke data til faglige aktiviteter. Derfor må vi starte i riktig ende, med IKT på barneskolen.

Datamaskinen må dessuten fylles med innhold som gir mening i de enkelte fagene. Digitale læremidler, som supplerer eller erstatter papirboka, nettbaserte fagressurser, og simulatorer og teknologi hvor elever kan skape og utforske ulike tema. For å lykkes med dette er det behov for kompetanseheving. Læreren er viktig for elevenes læring, så økt fokus på lærerens digitale kompetanse kommer elevene til gode. Derfor er jeg glad for at noen av Norges største lærerutdanningsinstitusjoner får tilsammen 90 milloner over tre år for å satse på profesjonsfaglig digital kompetanse.

Ansvar for etter- og videreutdanning for de lærere som allerede jobber i skolen ligger hos skoleeier, altså fylkeskommuner og kommuner. Her kan man legge til rette for et kollektivt løft gjennom f.eks. å innføre Iktplan.no som et basisverktøy for alle skolene. Arbeidet med grunnleggende digitale ferdigheter må systematiseres, og skolene må prioritere å bruke fellestid til dette for planlegging og erfaringsdeling i personalet. Kommunen kan og bør arrangere nettverk/fagdager for skolenes utviklingsgrupper flere ganger i året. I tillegg til spesifikke kurs som går på opplæring i digitale verktøy, fagspesifikke kurs og tverrfaglige tema som f.eks digitale dømmekraft, kildevurdering, personvern m.fl.

To viktige ting som må til for å lykkes med en helhetlig satsing er ledelse og kontinuitet. Forankring hos ledelsen er et must. Rektor må være med! Hun må vise at dette er en viktig prioritering ved sette av tid og ressurser i personalet. Hun må være involvert i implementeringprosesser og være den som sparker igang det hele på sin skole.

Kontinuitet er den andre suksessfaktoren. Digital kompetanseutvikling er ikke noe engangstiltak. Sørg for oppfølging og møtearenaer både på kommunenivå og skolenivå. Etabler nettverk og ressurspersoner som skal jobbe med dette over tid. Gi rom for å prøve og feile, diskutere og prioritere. Bruk flere år.

Ankepunkene i debatten dreide seg om barnas læring og utvikling. Vassnes mener at barn gjør det dårligere på skolen etter datamaskinenes inntog, og at skjermbruk er direkte skadelig for utviklingen.

Det kan være vanskelig å argumentere mot de som starter setninger som «forsking sier at…, men så er jo det også et kjent grep som gjerne brukes i debatter. Når det gjelder skadelighet og spilleavhengighet så er jo dette reelt som ved all form for misbruk. Lar man en ungdom sitte 14-15 timer daglig foran en skjerm, så vil det få følger for både hode, skulder, kne og tå. Med påfølgende konsekvenser for søvn og deretter læring. Men å bruke betegnelser som» digital demens», bunner ut fra et inngrodd syn på læring der pugging av faktakunnskap er den foretrukne formen, og at søkemotoren til Google nå utfordrer denne innlæringsmetoden. Vassnes referer gjerne til den tyske forskeren Manfred Spitzer, som skriver om digital demens og farer ved å gi barna nettbrett. Les intervjuet med Spitzer i Dagbladet 28.10.2014. Edvard Moser og flere andre hjerneforskere er imidlertid ikke enig i at digitale medier gjøre oss dummere. «For utviklingen av digitale ferdigheter er det ikke skadelig å begynne tidlig. Om man starter i unge år, blir man mer kompetent.» Les mer i intervju i Gemini 04.11.2014.

Selv mener jeg at vi ikke må ha ensidig fokus på opplæring i bruk av digitale verktøy. Det å skape og utvikle produkter i samarbeid med andre gir god læring. Enten det dreier seg om å lage en presentasjon, en film, en samskrivingsprosess, eller programmere en robot. Videre så er kritisk tenkning og bevisstgjøring rundt egen bruk og digitale atferd med på å utvikle elevenes digitale kompetanse. For målet bør være nettopp det. Digital kompetanse utvikles over tid, og innebærer mer enn å ha de tekniske ferdighetene. Sånn sett er tanken om barn og unge som digitalt innfødte, og dermed kompetente, ganske feilslått. De kan være racere på apper og duppedingser, men mangle evnen til langsiktig kritisk tenkning, og har få eller ingen kunnskaper om kildevurdering på nett, opphavsrett, personvern, digitale spor og algoritmer. Dette er en del av pakken, som det er helt nødvendig at de får lære om på skolen. Jo lenger vi utsetter det, desto vanskelig blir det å tilegne seg den digitale kompetansen som er nødvendig å ha i møte med arbeids- og samfunnsliv.

Det at «vi voksne» klarer oss bra til tross for at vi ikke hadde IKT på skolen er dessuten en myte (på nivå med de få som lykkes i arbeidslivet uten skolegang, så da er ikke skole viktig..?). Det er dessverre for mange voksne som motbeviser denne myten gjennom sin digitale atferd i ymse kommentarfelt, ukritiske deling av tvilsomme nyheter, og gjennom å la seg lure av falske netthandelsider eller klikker på suspekte lenker på e-post…

Medieforsker Elisabeth Staksrud, ved Universitetet i Oslo, peker på at barn som har for store restriksjoner i nettbruk utvikler dårligere håndteringskompetanse, og kan være lettere utsatt for krenkelser og uønskede hendelser på nettet. Les mer om Staksrud og hennes forskning her.

Debatten om IKT i skolen er viktig å ta. Ikke for å diskutere enten-eller, for det toget har gått. Hvorfor skal jeg bruke IKT til akkurat dette temaet, denne timen eller undervisningsopplegget, er et spørsmål som lærerteamet og den enkelte pedagogen bør stille seg. Deretter hvordan skal vi gjøre det, slik at elevene kan lære bra eller bedre ved hjelp av teknologi. Dessuten er viktig å ha i bakhodet at Utdanningsdirektoratet har definert digitale ferdigheter som en av de fem grunnleggende ferdighetene som elevene skal tilegne seg i løpet av skolegangen, sammen med skriftlige og muntlige ferdigheter, og det å kunne lese og regne.

Noen ganger trenger pedagogen tips og triks fra andre, og kanskje kurs eller møteplasser for å trygge eller videreutvikle egen profesjonsfaglige digitale kompetanse. Her kan et sentralt støtteapparat i kommunen utgjøre en forskjell. Er det ikke fokus på IKT og læring, så blir det hele overlatt til ildsjelene på den enkelte skolen. Det har pågått på den måten i altfor mange år nå. Kommunene og fylkeskommunene må sette opp ekstratog for å hente de som kom forseint til forrige avgang. Regjeringen har dessuten lagt noen føringer for hva og hvordan i digitaliseringsstrategien for grunnopplæringen.

Lekser i digitalalderen

Lekser i skolen er til stadighet gjenstand for offentlig debatt i tv, aviser og nettforum. Det diskuteres hvorvidt lekser har en reell læringseffekt, og om de bidrar til å skape større sosiale forskjeller. Et typisk syn er at lekser skal være gjennomgått stoff, altså repetisjon eller en fordyping av noe som læreren har gjennomgått i timen. Dette er typisk for det tradisjonelle synet på læring, og tar ikke høyde for de mulighetene som ligger i tilgangen til teknologi. Det føyer seg inn i rekken av kritt-og tavle pedagogikk, hvor elevenes kunnskapsunivers begrenses til lærerens egne kunnskaper, interesse og tid. Lekser skal jo ha en funksjon, og det må da være mulig å tenke  annerledes rundt lekser enn dette. Med all den teknologien vi har tilgjengelig bør det ikke være noe problem. (Les: Leksedebatt)

12085907_683d6a621e_z
Mattelekser på sitt mest kreative? Foto: Gene Han (CC Flikr)

Gi elevene konkrete oppdrag der de skal bruke digitale plattformer til å utforske et tema, finne ut av noe, lese om noe, lære om noe, skape noe.. Altså ulike former for omvendt undervisning, der elevene skal utforske nytt materiale som de kan diskutere med lærer og medelever i klasserommet dagen etter! Eller kanskje skape noe selv som de skal vise fram? F.eks. en sammensatt tekst eller en modell som de har konstruert ved hjelp av en digital ressurs.

Dette er da mye mer spennede og motiverende enn det tradisjonelle repetisjonsmaset. (Legg vekt på tradisjonelle, for repetisjon kan også være både gøy og nødvendig, men kan gjøres på må en så uendelig mer kreativ måte, men mer om det senere…les f.eks Skal vi  Kahoote?). Digitale lekser forutsetter tilgang til utstyr og infrastruktur, både på skolen og i hjemmet. Skolene skal stille nødvendig digitale verktøy til rådighet for å oppfylle kompetansemålene i Kunnskapsløftet. Hjemmet bør heller ikke være noe problem da 99% av alle husholdninger med barn har tilgang til internett i hjemmet, og 97% i samme kategori har tilgang til pc (SSB 01.10.2015) . Skolene må tørre å tenke mer kreativt, og i hvert fall unngå å gi lekser fordi de tror det er noe alle . Tid er også en viktig faktor i leksedebatten, og her bør hver enkelt lærer tenke mer over omfanget. Elevene har da flere fag. Ofte kan det være nok med et kvarters tid om leksen er konsis nok.

Her er et knippe lekseforslag som lar seg gjennomføre på 15-20 minutter:

  • Se en undervisningsvideo som læreren har laget om et gitt tema. Ta notater.
  • Se en filmsnutt de får lenke til, følg med på nyheter eller nettaviser om et gitt tema
  • Skriv et blogginnlegg
  • Idemyldre om et tema- lage tankekart
  • Få henvisning til et konkret fagnettsted hvor de skal løse oppgaver eller lese noe
  • Gjør en digital quiz som læreren har laget.
  • Lage en digital quiz selv, som oppsummerer tema
  • Samskriv en tekst med en medelev

Jeg utfordrer herved deg som leser dette til å komme med forslag til en lekse som kan gjøres på 15-20 minutter.  Skriv gjerne hvilket trinn den egner seg for.

 

 

Tanker om digital kompetanse i fremtidens skole

Skoleåret er for alvor i gang og jeg har omsider våknet opp fra blogg-dvalen jeg har hatt de siste par månedene. Da er det kanskje på tide å publisere den kladden jeg skrev etter at Ludvigsen-utvalget offentliggjøre sin rapport om fremtidens skole:

Ludvigsen-utvalget offentliggjorde nylig sitt arbeid fra de siste to årene, nemlig NOU 2015:8 Fremtidens skole. Som lærer er jeg selvsagt nysgjerrig på hvilke endringer utvalget mener er nødvendig for å tilpasse seg samfunnsutviklingen og møte arbeidslivets behov. Endringer i fag, både innhold og struktur, nødvendige grunnleggende ferdigheter og kunnskaper om teknologi er alle spennende områder. Jeg vil i denne omgang fokusere på det som gjelder teknologi og digital kompetanse.

Først en liten kuriositet. Ved å søke på «digital kompetanse» så forekommer dette uttrykket 32 ganger i utredningen, mens «digital» får 78 treff. Dette sier ikke så mye i seg selv, men viser at det er et tema som utvalget har betraktninger om. (Heldigvis. For da jeg søkte på «ledelse» i den offentlig utredningen om «Hindre for digital verdiskaping» fikk jeg 0 treff. Noe som er merkverdig. Akkurat som om at ledelse ikke har noe å si for digitalisering av offentlig sektor og hvordan man lykkes med å skape noe av dette).

Ludvigsen- utvalget mener at «teknologiutviklingen virker inn på alle fag, og digital kompetanse må komme til uttrykk i alle skolefagene» (s. 10). Dette er i tråd med gjeldende læreplan fra 2006, hvor digital kompetanse er en av de grunnleggende ferdighetene. De påpeker imidlertid viktigheten av digital kompetanse i skolen da dette er en forutsetning for å kunne delta aktivt i arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Tenk bare på hvor viktig kildekritikk, digital kommunikasjon, digitale tjenester innen alt fra å bestille flybilletter, nettbank og skatt er.  Digitale verktøy og tjenester vil også variere mellom de ulike fagene. I noen fag er det aktuelt å lære seg simulatorer og spesifikk programvare, mens i andre fag er kanskje kildekritikk og skriveverktøy det viktigste. Ludvigsen-utvalget foreslår at viktig digital kompetanse, som sikkerhet og verktøykompetanse  integreres i ett eller få fag, med en tydelig ansvarsplassering. Jeg opplever selv at elever som er god på filmredigering,   apper  og sosiale medier mangler en del elementær verktøykompetanse som f.eks.  å lage regneark, formatering i word, lagring, og kjennskap til ulike filformater og størrelser. (Kanskje det som»før i tiden» var en del av «datakortet»). Med kunnskapsløftet forsvant Økonomi- og informasjonsteknologifaget i vgs. Det var her man lærte operasjonell digital kompetanse. Ludvigsen-utvalget foreslå nå at en slik kompetanse bør plasseres til et gitt fag og ikke overlates til tilfeldighetene.

Paradoksalt nok så vektlegges verktøyaspektet i for stor grad i dagens digitale ferdigheter, i alle fall på papiret. Her brukes nok «digitale verktøy» synonymt med pc, nettbrett og digitalt kamera. Eller det med å skrive en tekst i word framfor papir. Utvalget mener at skolen har mye å hente på å integrere både verktøy og medier som en del av læringen i fagene. Det er også viktig å vurdere hvordan teknologisk og digital utvikling påvirker kompetansen i hvert enkelt fag, og ikke bare legge vekt på fellestrekk på tvers av fag.  Hvilken teknologi og hvilke digitale tjenester er viktige i matte? Hvilke maskiner og datastyrte verktøy vil være viktige å kunne i elektrofag? Hva med kompetanse i velferdsteknologi for elever på helse- og oppvekstfag?

Digital kompetanse er kanskje en av de mest dynamiske basisferdighetene, da behovet stadig endres i takt med samfunnsutviklingen. Dessverre ser det ut til at skolene ikke er helt i takt ennå, men gjennom et mer målrette fokus fra både politikere, skoleeiere, lærerutdanning, samt lærere vil vi kunne bli bedre på dette området. Det er en forutsetning at lærerne får muligheten etterutdanning på dette området. Flere høyskoler og universiteter tilbyr allerede kurs av ulik størrelse. For elevenes del så er det også slik at høy teknologitetthet i skolen, samt gode digitale basisferdigheter bidrar til sosial utjevning og at de henger med på samfunnsutviklingen.