Tanker om digital kompetanse i fremtidens skole

Skoleåret er for alvor i gang og jeg har omsider våknet opp fra blogg-dvalen jeg har hatt de siste par månedene. Da er det kanskje på tide å publisere den kladden jeg skrev etter at Ludvigsen-utvalget offentliggjøre sin rapport om fremtidens skole:

Ludvigsen-utvalget offentliggjorde nylig sitt arbeid fra de siste to årene, nemlig NOU 2015:8 Fremtidens skole. Som lærer er jeg selvsagt nysgjerrig på hvilke endringer utvalget mener er nødvendig for å tilpasse seg samfunnsutviklingen og møte arbeidslivets behov. Endringer i fag, både innhold og struktur, nødvendige grunnleggende ferdigheter og kunnskaper om teknologi er alle spennende områder. Jeg vil i denne omgang fokusere på det som gjelder teknologi og digital kompetanse.

Først en liten kuriositet. Ved å søke på «digital kompetanse» så forekommer dette uttrykket 32 ganger i utredningen, mens «digital» får 78 treff. Dette sier ikke så mye i seg selv, men viser at det er et tema som utvalget har betraktninger om. (Heldigvis. For da jeg søkte på «ledelse» i den offentlig utredningen om «Hindre for digital verdiskaping» fikk jeg 0 treff. Noe som er merkverdig. Akkurat som om at ledelse ikke har noe å si for digitalisering av offentlig sektor og hvordan man lykkes med å skape noe av dette).

Ludvigsen- utvalget mener at «teknologiutviklingen virker inn på alle fag, og digital kompetanse må komme til uttrykk i alle skolefagene» (s. 10). Dette er i tråd med gjeldende læreplan fra 2006, hvor digital kompetanse er en av de grunnleggende ferdighetene. De påpeker imidlertid viktigheten av digital kompetanse i skolen da dette er en forutsetning for å kunne delta aktivt i arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Tenk bare på hvor viktig kildekritikk, digital kommunikasjon, digitale tjenester innen alt fra å bestille flybilletter, nettbank og skatt er.  Digitale verktøy og tjenester vil også variere mellom de ulike fagene. I noen fag er det aktuelt å lære seg simulatorer og spesifikk programvare, mens i andre fag er kanskje kildekritikk og skriveverktøy det viktigste. Ludvigsen-utvalget foreslår at viktig digital kompetanse, som sikkerhet og verktøykompetanse  integreres i ett eller få fag, med en tydelig ansvarsplassering. Jeg opplever selv at elever som er god på filmredigering,   apper  og sosiale medier mangler en del elementær verktøykompetanse som f.eks.  å lage regneark, formatering i word, lagring, og kjennskap til ulike filformater og størrelser. (Kanskje det som»før i tiden» var en del av «datakortet»). Med kunnskapsløftet forsvant Økonomi- og informasjonsteknologifaget i vgs. Det var her man lærte operasjonell digital kompetanse. Ludvigsen-utvalget foreslå nå at en slik kompetanse bør plasseres til et gitt fag og ikke overlates til tilfeldighetene.

Paradoksalt nok så vektlegges verktøyaspektet i for stor grad i dagens digitale ferdigheter, i alle fall på papiret. Her brukes nok «digitale verktøy» synonymt med pc, nettbrett og digitalt kamera. Eller det med å skrive en tekst i word framfor papir. Utvalget mener at skolen har mye å hente på å integrere både verktøy og medier som en del av læringen i fagene. Det er også viktig å vurdere hvordan teknologisk og digital utvikling påvirker kompetansen i hvert enkelt fag, og ikke bare legge vekt på fellestrekk på tvers av fag.  Hvilken teknologi og hvilke digitale tjenester er viktige i matte? Hvilke maskiner og datastyrte verktøy vil være viktige å kunne i elektrofag? Hva med kompetanse i velferdsteknologi for elever på helse- og oppvekstfag?

Digital kompetanse er kanskje en av de mest dynamiske basisferdighetene, da behovet stadig endres i takt med samfunnsutviklingen. Dessverre ser det ut til at skolene ikke er helt i takt ennå, men gjennom et mer målrette fokus fra både politikere, skoleeiere, lærerutdanning, samt lærere vil vi kunne bli bedre på dette området. Det er en forutsetning at lærerne får muligheten etterutdanning på dette området. Flere høyskoler og universiteter tilbyr allerede kurs av ulik størrelse. For elevenes del så er det også slik at høy teknologitetthet i skolen, samt gode digitale basisferdigheter bidrar til sosial utjevning og at de henger med på samfunnsutviklingen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Helse 2.0

Digitalisering av offentlige tjenester knyttes ofte til innsyn, skjema og bestilling  på hjemmesider til kommuner og statlige aktører innen skatt, arbeid og utdanning. Helse- og velferdssektoren er i stor vekst, og behovet for gode og effektive løsninger øker.  Dette er en mangfoldig sektor som krever særskilte hensyn til personvern og sikkerhet, og gjør at digitaliseringen byr på mange utfordringer. Imidlertid er en stadig større andel av informasjonsutvekslingen elektronisk og nye løsninger tas i bruk. Hele 96 % befolkningen (9-79 år)har tilgang til internett og 81 % av befolkningen (12 år og eldre) har egen smarttelefon. Norge er mer enn modent for digitale helsetjenester.  Målet er at vi i liket med danskene skal ha en elektronisk journal knyttet til den enkelte innbygger. I flg. Stortingsmeldingen «Én innbygger – én journal» (Meld. St. 9. 2012-2013) har regjeringen som mål at:

– Helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger

– Innbyggerne skal ha tilgang på enkle og sikre digitale tjenester

– Data skal være tilgjengelig for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning.

Ta en titt på portalen www.helsenorge.no  som ble lansert i 2011. Helsenorge.no skal tilby informasjon om sykdom og behandling, veiledning til tjenestetilbudet og gi tilgang til egen helseinformasjon. Portalen skal også tilby gode selvbetjeningsløsninger ved timebestilling til fastlege og fornying av resepter. Per skrivende stund så er noen kommuner i Trondheim- og Stavangerområdene med i et pilotprosjekt om elektronisk kjernejournal. Informasjonen blir etter samtykke hentet fra offentlige registre, men brukerne kan selv supplere med nødvendig informasjon. Kjernejournalen vil gi helsepersonell livsviktig og kritisk informasjon om pasienter når det gjelder legemidler, allergier, sykdommer og tidligere behandlinger. Løsningen skal ivareta brukerens integritet og personvern, og skal kun være tilgjengelig for helsepersonell som har behov for opplysningene for å få utført behandlingen – og selvsagt pasienten selv.

I Danmark har de kommet et stykke på vei i sin satsning på e-helse og velferdsteknologi. De har fått til velutviklede elektroniske pasientjournaler (EPJ) som er knyttet opp imot pasientenes id/personnummer på en slik måte at alt av behandlinger, undersøkelser, røntgen, resepter, medisiner, allergier etc. vil være lett tilgjengelig for autorisert personell. Brukerne kan selv gå inn å se hvem som har sett på informasjonen om dem. Siden 2011 har autorisert helsepersonell i Danmark har hatt tilgang til pasientenes medisinregister på nett. I Norge er det fortsatt ingen samordning mellom registre hos for eksempel kommunal legevakt, fastlege og sykehus. Pasienten må selv melde om endringer og medisinsk historikk. Etablering av kjernejournal er derfor et steg i riktig retning.

Danskene ligger også i forkant når det gjelder velferdsteknologi og e-helse i den private sfære. De har som mål å ta i bruk såkalt telemedisin i løpet av 2015. Kort fortalt så kan telemedisin eksempelvis være en monitor/skjerm i kronisk syke pasienters hjem. Da kan de ha «legevisitt» og få annen nødvendig informasjon og kommunikasjon via en skjerm hjemme i kjente omgivelser. Leger kan dermed nå raskere ut og kommunisere med flere pasienter pr. dag uten at noen av partene bruke tid på transport. Løsningen er både miljøvenning, tidsbesparende, kostnadsbesparende og effektiv. Naturlig nok vil mange peke på det kritiske aspektet som går på redusert mellommenneskelig kontakt. Men hjemmehjelpstjenester kommer altså i tillegg til dette. Telemedisinteknologien kan bidra til at flere eldre og andre pleietrengende føler seg trygge i eget hjem slik at færre havner på institusjon. I Norge er det også et mål om å tilby tjenester nær brukernes hjem. Et eksempel kan være mobilt røntgen hvor røntgenbilder tas på et sykehjem og tolkes av en spesialist via nett.

Velferdsteknologi handler både om å skape trygghet i hverdagen og å hjelpe den enkelte bruker med behandling, hverdagslig mestring og sosial kontakt. I dag så er kanskje trygghetsalarmen den mest kjente velferdsteknologien som er i bruk i Norge. Innovative løsninger må rettes mot brukerne men også i kontakten mellom aktørene i helse- og velferdssektoren. Myndighetene må finne løsninger som fremmer enhetlig men dynamisk kommunikasjon og samarbeid. Dette er en forutsetning for å nå målene om en helhetlig helse- og omsorgstjeneste i tråd med samhandlingsreformen fra 2012, der forholdet mellom kommune og stat er spesielt viktig.

Jeg ser på digitaliseringsprosjekter med stor interesse og vil derfor følge med på utviklingen videre. Til dere som bor i en av pilotkommunene til kjernejournalprosjektet anbefaler jeg at dere logger dere inn på helsenorge.no og «min helse» for å se hvilken informasjon som finnes.  De som har innspill til innhold og utforming av portalen kan besøke helsenorgebeta.net

 

Mer informasjon og kilder:

Helsenorge.no

Meld. St. 9. (2012-2013) Én innbygger – én journal.  Helse- og omsorgsdepartementet. Tilgjengelig: https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/meld-st-9-20122013/id708609/?docId=STM201220130009000DDDEPIS&q=&navchap=1&ch=1

Velferdsteknologi. Fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2013-2030. Helsedirektoratet.  Tilgjengelig: http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/velferdsteknologi-fagrapport-om-implementering-av-velferdsteknologi-i-de-kommunale-helse-og-omsorgstjenestene-2013-2030/Publikasjoner/2012%2007%20Vedtatt%20velferdsteknologirapport%20IS-1990.pdf

Bildet er lånt fra KS  (http://www.ks.no/tema/Helse-og-velferd/Velferdsteknologi)